UIA World Congress of Architects in Copenhagen

We are happy to be in Copenhagen to present our paper at the UIA World Congress of Architects as part of the science track:

Design for Partnerships for Change - Re-framing Agency

With our paper and presentation:

Re-framing agencies: ‘production’ of non-human subjects in contested territories: counteracting ecological deprivation.

FAKTUR journal essay

We are excited to have contributed to this new issue of FAKTUR with the text ’Continuity and Change - Consideration of Urban Littoral Ecology’ by Magdalena Haggärde and Gisle Løkken - and honored to be represented on the cover and the beautiful poster. In the essay Tromsø Waterfront Lab and the Open Day are used as a case.

Thank you very much to the editors Pep Avilés and Matthew Kennedy and the editorial board.

Congratulations to you and everyone collaborating to make the publication possible.

Thanks also for support to DOGA and KORO.

The journal is available through Motto Berlin.

Repost @faktur_journal
Hi, it’s been awhile.

We’re extremely excited to report that FAKTUR 04 is complete and will soon be available for purchase.

This issue features articles by Eric Höweler of Höweler + Yoon; Lluís Alexandre Casanovas Blanco; Emma Leigh Macdonald and Ben Goldner; Alessandro Orsini and Nick Roseboro of Architensions; and Magdalena Haggärde and Gisle Løkken of 70°N arkitektur. Book reviews by Daphne Bakker, Florencia Alvarez Pacheco, André Tavares, and our own assistant editor Matthew Kennedy.

Cover image by Ingun Alette Mæhlum (accompanying Magdalena and Gisle’s text).

Thanks to our fabulous editorial board: Pedro Ignacio Alonso, James Graham, and Ines Weizman. Special thanks also to Catarina de Almeida Brito, Hayley Eber, Mehrdad Hadighi, and Marina Otero.

We are grateful for the ongoing collaboration with our designers, Oficina de Disseny, our copy editor John Wreidt, and our image editor Josep X. Tulleuda Nieto.

The publication of this issue was made possible by the ongoing support of numerous institutions — the Stuckeman School, Penn State University; GSAPP, Columbia University; the School of Architecture, UT Sydney; and the Centre for Documentary Architecture, Bauhaus-University, Weimar — as well as by Mr. Robert P. O’Hara and Ms. Maureen A. O’Hara. And, of course, this issue would not have been possible had we not been fortunate enough to receive a generous organizational grant from The Graham Foundation for Advanced Studies in the Fine Arts.

TWL at Oslo Architecture Triennale

Tromsø Waterfront Lab is represented at the Oslo Architecture Triennale's Neighbourhood Index.

Layered Landscapes Lofoten in Landscape Architecture Europe #6

Layered Landscapes Lofoten is represented in the newly published Landscape Architecture Europe #6 – Second Glance.

About the book:

This sixth edition in the Landscape Architecture Europe series (LAE #6) presents and reflects on 63 contemporary projects from all over Europe. They demonstrate the ability of landscape architects to come up with convincing conceptual and physical answers to burning questions – by responding sensitively to sites and their various life forms, and by translating abstract sustainability ideas into spatial solutions. 

This richly illustrated book offers food for thought on – and a second glance at – four landscape architectural ambitions: to counter the climate crisis and other challenges, to develop the long-standing European tradition of public space, to enhance people’s empathy for their social and natural lifeworlds, and to conceive just and healthy urban futures. 

Landscape architecture students of the (sub)Arctic

 

The latest issue of Arkitektnytt includes an article on the Landscape Academy in Tromsø illustrated with our master students on their field trip to Lofoten and Bodø – here Rebecca Gjelstad, Karl Inge Rosen, Bilal Mohammad Khushi, Caitlin Paridy, Tale Marker, Sverre Drange Sletten, Zhenkun Lai and Aniella Sophie Goldinger outside KaviarFactory in Henningsvær. 

Crisis as condition?

Crisis as condition? Exploring the new notion of urban vulnerability, resilience and response is the title of the session at Storbykonferensen 2021 where Gisle participates with the lecture “New horizons for urban development” – Sustainable countermeasures against forty years of neo-liberal urban development in coastal cities Wednesday October 27.

TSL in Improvisasjon – Byliv mellom plan og planløshet

Our project for Tromsø Waterfront Laboratory is one of the cases in the article (in norwegian) Mellom det planlagte og det umiddelbare – Et mulig rom for improvisatoriske praksiser?, Nyseth and Romuld, in Improvisasjon – Byliv mellom plan og planløshet, eds. Pløger, Førde & Sand, SAP, 2021.

Čoarvemátta winning!

We are proud to be part of the winning dream team with our proposal Čoarvemátta for the new Sámi National Theatre & the Sámi High School and Reindeer Herding School in Kautokeino: Beaivváš Sámi Našunála Teáhter & Sami joatkkaskuvla ja boazodoalloskuvla.

The project is developed together with Snøhetta, artist Joar Nango and Econor for Beaivváš Sámi Našunála Teáhter, Sami joatkkaskuvla ja boazodoalloskuvla, Statsbygg. 

From the jury report: 'Prosjektet Čoarvemátta har lyktes å skape et helhetlig samisk kulturuttrykk som er svært godt egnet for bruken. Det er tatt i bruk både visuelle symboler og godt tilrettelagte arealer inne og ute for utøvelse av samiske tradisjoner i en stedstilpasset kontekst. Prosjektet har en svært god løsning for ivaretakelse av et samisk kulturuttrykk.' 

 More information to be announced soon.

Public Hearing - Tromsø Waterfront Lab

Fredag 30. oktober ble merknadsdokument i fire deler overlevert fra 70°N arkitektur + Berit Steenstrup / Tromsø Sjøfront Laboratorium til Tromsø kommune:

A: KRONIKKENE - 10 tekster om å planlegge fremtiden

B: MERKNADSVERKSTED - merknader fra innbyggere i Tromsø

C: TSL ÅPEN DAG - kunsten å gi et sted mening

D: PLAN 0225 - kommentarer og analyser av planbeskrivelsen

The response from Tromsø Waterfront Lab to the Tromsø Municipality public hearing for the proposed city centre plan was delivered Friday October 30.

Samfunnsplanlegging i et paradigmeskifte?

Samfunnsplanlegging i et paradigmeskifte? 

Hva er samfunnsplanleggingas rolle i spenningsfeltet mellom økologisk bærekraft og økonomisk vekst? 

• 

  Anniken Førde

  PROFESSOR / UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
• 

  Astrid Maria Cabrera

  DOKTORGRADSSTIPENDIAT / UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
• 

  Gisle Løkken

  STIPENDIAT I ARKITEKTUR OG PLANLEGGING / NTNU
• 

  Torill Ringholm

  PROFESSOR / UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
• 

  Torill Nyseth

  PROFESSOR / UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
• 

  Camilla Brattland

  1. AMANUENSIS, INST. FOR SAMFUNNSVITENSKAP / UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim går i en kommentarartikkel 28. september hardt ut mot samfunnsplanleggingsmiljøet ved UiT, som han mener har glemt UiT’s mandat, nemlig å «skape vekst og utvikling i nord. Ikke for å gjøre Nord-Norge om til en uberørt naturpark». Bakgrunnen er en kronikk der Astrid Maria Cabrera etterlyser mer radikale endringer for reiselivet post-korona; et reiseliv som tar mer hensyn til natur og ansvaret vi har for å nå klimamålene.  Dette reiser et viktig spørsmål: Hva er samfunnsplanleggingas rolle i spenningsfeltet mellom økologisk bærekraft og økonomisk vekst? 

Alt ser enkelt ut i en teoretisk verden, skriver Fjellheim. Nei, det gjør ikke det. Verden ser derimot svært sammensatt og kompleks ut. Stadig flere kunnskapsmiljøer advarer mot storstilt nedbygging av natur. «Vi sager over grenen vi sitter på dersom vi ikke innser at fungerende natur er selve grunnlaget for vår eksistens», skriver biologene Dag O. Hessen og Anne Sverdrup Thygeson i en kronikk i NRK sist uke. De advarer mot at naturen alltid blir salderingspost for stadig nye arealbehov. Diskusjoner om tålegrenser må tas, og ikke knebles i karikerende vendinger. Tendensen i det offentlige ordskiftet til å konstruere et skille mellom idealister og realister, der de som er for utbygginger karakteriseres som realister og de som argumenterer for vern av natur som følelsesstyrte idealister, bidrar ikke til konstruktive debatter.  

Ulike synspunkter må tåle kritiske diskusjoner, og her spiller akademia som en konstruktiv og samfunnskritisk stemme en stor rolle. Det er vår plikt å oppmuntre til en diskusjon om tålegrenser og nedbygging av natur. Å erkjenne at naturen har egenverdi, og planlegge for det, er ikke synonymt med at næringsutvikling skal stoppe opp. Det handler om å hele tiden sette fokus på vår tids store dilemma – hvordan vi kan skape gode samfunn samtidig som vi tar hensyn til naturens og klimaets tålegrenser.  

Samfunnsplanleggingas ansvar 

Formålsparagrafen til Plan- og bygningsloven sier: “Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner.”  Videre listes det en rekke hensyn som kan stå i motstrid til hverandre, som sikring av landskap og jordressurser, og tilrettelegging for verdiskaping og næringsutvikling (§3). Videre har regjeringa klare forventninger til at regional og kommunal planlegging skal adressere fire hovedutfordringer, der økologisk bærekraft og velferd troner på toppen. Hvordan tenke nytt om økonomisk vekst i dette bildet? Hva er bærekraftige investeringer?  Spenninger arter seg ulikt og med ulik intensitet, og det er vel ikke overraskende at intensiteten øker i den krevende jobben med å realisere klimamålene. Det krever innovasjon, noe som gjerne oppstår i en ny og uventet situasjon, et mulighetsvindu for nye løsninger. Det er dette mulighetsvinduet Cabrera peker på at “post-corona-situasjonen” er, eller kan bli.  

Kravet om innovasjon stiller planlegging overfor helt nye utfordringer, ikke minst i brytningen mellom økonomisk vekst og økologisk begrensing. Planlegging er også et redskap for å utvikle visjoner og strategier for alternative fremtider – om man er villig til å bruke det. Planlegging handler om å forestille seg nye framtider – og om evne til å transformere politiske verdier til konkret handling. I undervisningen vektlegger vi forståelser av at planleggingen må bli mer pro-aktiv, fleksibel og åpen for alternative muligheter. Den må også være mer sensitiv overfor kompleksiteten i disse utfordringene for å evne å utforme levedyktige kompromisser. Samtidig tar vi opp spørsmål om dette i forskningen, innenfor f.eks. reiseliv, medvirkning, boligplanlegging, byutvikling og eksperimentell planlegging. 

Å skape gode vilkår for trygge arbeidsplasser på små og store steder er et sentralt mål for samfunnsplanlegging, og det å utforske vilkårene for at folk kan leve godt i vår landsdel en viktig oppgave for samfunnsforskninga ved UiT. Å planlegge for en bærekraftig framtid har inspirert oss til å ta fatt på kompliserte spørsmål: Hvordan skaper vi gode og inkluderende byer og lokalsamfunn? Hvordan legger vi til rette for omstilling til lavkarbonsamfunnet? Hvordan sikrer vi gode medvirkningsprosesser? Hvordan håndterer vi konflikter? Og: hvordan legger vi til rette for næringsutvikling og innovasjon lokalt, slik at steder kan ta grep om egen utvikling?  

Vi vil gjerne sende Fjellheims utfordring i retur: Opplever Nordlys at de gjennom sin polemiske debattform bidrar til en balansert og relevant samtale om og for landsdelen? 

Utvikling = nedbygging av natur? 

Selvsagt er arbeidsplasser og et variert og mangfoldig næringsliv sentralt i all samfunnsplanlegging. Men heller enn å fundamentere den faglige debatten på at vekst som innebærer nedbygging av stadig nye naturområder blir stående som eneste alternativ for nordnorske samfunn, slutter vi oss til å se situasjonen som et mulighetsvindu for nye løsninger.  

Vi ser at radikal omstilling er viktig i møte med en krisesituasjon. Strategier trengs også for å møte økologiske kriser.  Når det skal planlegges i en slik krisetilstand, stilles det enda større krav til kunnskap og presisjon, og synliggjøring av liv og økosystemer som naturen rundt oss består av. Tradisjonen for å planlegge på denne måten er kort. Planverktøyet betraktes ofte som et instrument for å ’få lov til å bygge’ – og kan tilpasses og justeres helt til man har oppnådd hensikten. Vi ser det spesielt i store vind-industriprosjekter langs hele kysten. Konsekvensutredninger har blitt investorenes verktøy, også i de siste rundene av AC-prosessen.  

Planlegging etter økologiske prinsipper betyr å ivareta tause aktører som planter, dyr, myr, historiske rettigheter og kulturarv –på linje med mer høylytte aktører. Planleggerne må derfor søke kunnskap på nye måter, og planprosessen må handle mer om å samarbeide mot strategiske mål enn å skape konflikter og konkurranse. 

Polarisering av debattene 

Fjellheim lurer på om samfunnsplanleggingsmiljøet greier å levere balansert og relevant kunnskap om og for landsdelen. Gjennom forskning og undervisning søker vi kontinuerlig å vise mangfoldet av - og motsetninger mellom - interesser og hensyn i plan- og utviklingsprosesser. Vi er stolte over å utdanne unge mennesker som evner å tenke konstruktivt og kritisk rundt sammensatte utfordringer. Vi vil gjerne sende Fjellheims utfordring i retur: Opplever Nordlys at de gjennom sin polemiske debattform bidrar til en balansert og relevant samtale om og for landsdelen?  Vi trenger å utvide disse dialogene, ikke å polarisere og dermed lukke dem. Elfenbenstårnmetaforen er lite velegna for å invitere inn nye unge stemmer i diskusjonene vi trenger å føre, om framtida for både folk og landskap i nord.

Instrumentell estetikkforståelse versus relasjonell arkitekturkompetanse som premiss for god arkitektur

Gisle foreleser under tittelen Instrumentell estetikkforståelse versus relasjonell arkitekturkompetanse som premiss for god arkitektur på dagens NAL-kurs Hvordan bør estetikk behandles i byggesaker?

(Gratis streaming for NAL-medlemmer.)

Lofoten in Haifa

 Earlier this month Gisle was invited to give a lecture and assess student projects at the Faculty of architecture and town planning, Technion, Haifa, Israel. Focus was on our teaching with most of the examples taken from Layered Landscapes Lofoten. 

TSL Merzbau

Tromsø Waterfront Lab Merzbau with Lawrence Malstaf and STATEX collective, creating a Tromsøpalm portal - opening, framing, inspiring and inviting to Tromsø Waterfront.
Organic structure, material and collaboration form!

TSL-kronikk #4 - Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring

Kronikken Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring på trykk i Nordlys 20. mai 2020 - side 36-37 i e-avisen.

Kronikk #4 fra TSL, av Magdalena Haggärde, ligger nå ute:

Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring

Sjøfronten er i enkleste betydning det stedet der landet slutter og sjøen begynner – ofte fremstilt som et skarpt skille mellom land og vann, der land er gitt en åpenbar verdi, og sjøen først og fremst gir landet innenfor merverdi. Benevnelser som ’sjøtomt’, ’sjøutsikt’ og liknende, er derfor ganske begrensende beskrivelser av overflatiske kvaliteter, men som gjør seg godt for å øke verdien, og fremme salget av eiendommer. Når ’sjøfronten’ i biologisk forstand, tvert imot er et av de mest økologisk dynamiske felt som finnes, trenger vi naturlig nok bedre innsikt og bedre begreper for å forstå og beskrive betydningen av denne sonen.

I biologien brukes gjerne begrepet ’littoralsone’, som er tidevannssonen påvirket av månen, vinden og havstrømmene – opphav til liv, og nøkkel til overlevelse i vår del av verden så langt tilbake som kystene her har vært bebodd. Like fullt er littoralsonen oversett i det meste av moderne planlegging, og utlagt til det stedet der byen kan ekspandere med ny byggegrunn på steinfyllinger – til eksklusive boliger, eller steder hvor fabrikkene kan bygges, oppdretterne kan produsere sin settefisk, og entreprenørene kan lagre sine maskiner.

Som i de fleste kystbyer er det meste av Tromsøs sjøfront gjenfylt og bebygd. Langs hele Tromsøyas østside, fra Lanes til Skattøra, finnes bare Tollbufjæra ved Polarmuséet igjen, som noen få meter av opprinnelig strandlinje. Her går flo og fjære inn til den gamle strandlinja, og fordi fortidens sjøfrontbebyggelse, brygga og tollpakkhuset, står på pæler, får sjøen flomme fritt også inn under bygninger og kaier. I denne tidevannssonen er det en mengde arter som er avhengige av havets bevegelser – som kommer og går i en evig syklisk repetisjon. Men også for byens innbyggere gir stedet en unik urban opplevelse og nærkontakt med dette elementet av kontinuitet og omskiftelighet. Langs de frie kystlinjer er denne opplevelsen opplagt, men i byen er littoralsonen ignorert og glemt, og definert som noe som kan ofres for moderniteten og den urbane vekst.

Littoralsonen er en forbindelse til vår fortid, og til verden, men også en påminnelse om at byen trenger en ny økologisk bevissthet og en ny dynamisk sjøfront. Det er et sted i stadig endring, påvirket av vær og vind, sjøsprøyt, snøsmelting, flom, ising, årstider, lys og erosjon. Det er et rom for overganger og utveksling – som en membran, mer enn en grense – og et sted med nesten uendelig konseptuell kraft til å skille og forbinde, både fysisk konkret, og metaforisk, poetisk, abstrakt.

En forutsetning for det moderne samfunn, slik vi kjenner det, er forbruk av naturressurser og omdanning av grunnlandskapet. Samtidig vet vi at dette forbruket har ledet oss inn i en klima- og miljøkrise vi aldri før har sett, og som kommer til å prege vår sivilisasjon i all fremtid. Som eksempel vil havnivået komme til å stige så mye det neste århundret, at det vil oversvømme lavtliggende landskaper og havnebyer over hele kloden. Sosiolog og by-teoretiker Richard Sennett påpeker det åpenbare når han jobber med flomsikring av Manhattan; at havet og havstigningen er en dynamisk faktor som krever dynamiske løsninger.

Dette finnes det ingen enkle løsninger for, og et av de tydeligste kjennetegn ved den moderne byen, er tvert imot at den er ufleksibel og statisk, låst i faste bygningsstrukturer og infrastruktur under og på bakken. Dette står i kontrast til naturlige landskaper som gjennom årtusener har blitt formet for å ta imot skiftninger og det uforutsette. Strandengen tåler og næres av å bli oversvømt av både flo og nedbør, og myrene kan absorbere og fordrøye avrenningen fra omkringliggende fjellområder og landskap. I byene ser vi derimot stadig oftere avløpsnett som ikke klarer å ta unna ekstremnedbør, og gater og bygninger som oversvømmes av flomvann. Økt havnivå er det ingen som foreløpig kan håndtere.

(Kronikken fortsetter under illustrasjonen.)

I noen byer i verden tenkes det likevel annerledes, og det eksperimenteres med at byen og naturen inngår i nye symbioser, fremfor å separeres. På et tidspunkt kommer vi til å bli innhentet av havstigningen, den lar seg ikke enkelt bygge ute. Det er derfor helt nødvendig at littoralsonen får fornyet oppmerksomhet – som en økologisk faktor som kan gi byen den motstandskraft og fleksibilitet den trenger til å håndtere endringer av denne typen. Området ved Sørsjeteen hvor det nye museet er planlagt er et opplagt og ideelt område å bruke til å eksperimentere og utvikle en slik ny urban-littoral sone. Det er fordi området ligger i og ved sundet, og fordi den kompetansen som er knyttet til museet og universitetet har en forpliktelse til å være med å utvikle området på en økologisk-bærekraftig måte. Dette er ikke et valg vi har, men en forutsetning og ansvar vi må ta, for at våre kystbyer skal kunne overleve.

Selv om det finnes mye kunnskap og kompetanse om den littorale økologien, er det ingen ferdige løsninger for hvordan dette skal utvikles og virke i vår by. De er heller ingen selvfølge at det tas hensyn til når nye planer lages. Når Tromsø kommune nå fremmer forslag til ny sentrumsplan, er f.eks. hele sjøfronten foreslått som et utbyggingsområde for høy og tung bebyggelse. I planbeskrivelsen for den nye planen er det ingen refleksjon over hva området har vært eller hvilken økologi det har, men heller utsagn om at ’omdanningsområdet i sjøfronten legger til rette for ny kapasitet.’

Vi bør derfor alle engasjere oss i denne prosessen, med refleksjon og med ideer om hva Tromsøs sjøfront kan bli i et by-økologisk perspektiv. Tromsø sjøfrontlaboratorium inviterer til idédugnad om sjøfronten – både spesielt for området ved Sørsjetéen, og også generelt for hele byen. Vi inviterer alle til å delta via vår faste blogg; tromsosjofrontlab.blogspot.com – eller ved å sende oss forslag til; firmapost@70n.no. Det er ingen begrensninger, men det må handle om byen og sjøfronten – og dens betydning i Tromsøs fremtid.

/Magdalena Haggärde

70°N arkitektur + Berit Steenstrup

På vegne av Tromsø sjøfrontlaboratorium

 Tidligere publiserte kronikker i serien er:

• Kronikk #3: Eiendomsrett eller allemannsrett? (Løkken) - i Nordlys 27. mars, på nordnorskdebatt.no 24. mars 2020.

• Kronikk #2: Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum (Løkken) - i Nordlys 14. mars, på nordnorskdebatt.no 2. mars 2020.

• Kronikk #1: Hvordan kan vi snu byen mot vannet ved hjelp av kunst? (Romuld / Ramberg) - i Nordlys 31. januar, på nordnorskdebatt.no 29. januar 2020.

IDÉDUGNAD 2020 / IDEAS COLLECTION 2020

This week's newsletter from ACTAR - Reconsidering Resources - includes the IDÉDUGNAD 2020 that we have launched at  https://tromsosjofrontlab.blogspot.com/
- go there and share your ideas in a comment, or send it to us (illustrations / photos are welcome) at firmapost (at) 70n.no:


"In the light of the ongoing new situations, we invite you all involved in public/urban spaces and waterfront areas, to contribute with ideas and proposals on how to move forward.
Share private or professional experiences, ideas or reflections that could be of importance for changes or improvements...on a local or global level.”

TSL-kronikk #3 - Eiendomsrett eller allemannsrett?

Kronikken Eiendomsrett eller allemannsrett? på trykk i Nordlys 27. mars 2020 - side 32-33 i e-avisen.

Kronikk #3 fra TSL, av Gisle Løkken, ligger nå ute:

Eiendomsrett eller allemannsrett?

I den forrige kronikken i Tromsø sjøfrontlaboratoriums serie; Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum (nordnorskdebatt.no, 2. mars / Nordlys, 14. mars), diskuterte vi planprosesser og hvorfor det er viktig med åpenhet og demokrati i saker som angår vår felles fremtid, i så stor grad som det nye Norges arktiske universitetsmuseet gjør. I denne kronikken skal vi derfor se på eierskap og grunnrettigheter, som er noe av det som har størst kraft i plan- og byggesaker, og som naturligvis lett kan komme i motsetning til vår alles rett til å bruke byen og landskapet.

Moderne vestlige byer – som Tromsø, har vært gjennom en lang periode med av-industrialisering. Dette har frigjort store arealer og sentrumsområder som tidligere ble brukt til varehåndtering og handel, skipsverft, og annen sjørettet næring- og industriaktivitet. Drivkraften for disse store omveltningene, er i stor grad global økonomi, og endringer i vareproduksjon og -handel, men også samtidig den voldsomme verdiakkumulering som gjerne ligger i disse områdene.

De seneste 40 års byutvikling har nesten utelukkende vært drevet frem av private interesser, og samtidig har det foregått en nedbygging av den politisk visjonsstyrte byutviklingen. Det er ikke automatisk et problem, men det blir et uoverstigelig dilemma når allemannsbyen, og den kollektive og tilgjengelige byen, lukkes og privatiseres – og i stor grad omdannes til et verktøy for noens profitt. Den private eiendomsretten står sterkt i Norge, og er beskyttet i grunnloven. Like fullt er eiendomsretten en konstruksjon det bør stilles spørsmål ved – all den tid eiendomsrett og kapitalinteresser i seg selv gir makt til å bestemme utviklingen i byer og felles landskaper som burde tilhøre alle.

1700-tallets og opplysningstidens store tenker, Jean-Jacques Rousseau, var for eksempel sterkt kritisk til privat eierskap til noe så grunnleggende som jorden overhodet – og mener at vi alle holdes for narr; [d]en første som hegnet inn et område, og som sørget for å si, dette tilhører meg, og fant ut at folk var tilstrekkelig enfoldige til å tro ham, var den sanne grunnlegger av et samfunn basert på privat eiendomsrett. (...) Ta dere i akt for denne bedrager! Dere er fortapte, hvis dere glemmer, at avlingen tilhører alle, og at jorden ikke tilhører noen.

Havnebyers sjøfronter og kaier, er en del av det man i Danmark omtaler som herlighetslandskaper, og er havnebyenes største aktivum. Men det er også her den største kapitaliseringen har foregått, og det er derfor her det etter kapitalens logikk bør privatiseres og bygges mye. Den kjente by-sosiologen Henri Lefebvre beskriver motsetningene som er mellom å ha rettigheter til byen gjennom eierskap, og retten som ligger i å bebo og bruke byen. Dette er motsetninger som ikke er forenelige, dersom de ikke reguleres av lover som overstyrer eierskap, og prioriterer allemannsretten. Problemstillingen er kanskje ikke så synlig for de fleste av oss, som tilhører et betalingsverdig borgerskap, men kjennes på kroppen hos de eiendom- og kapitalløse. I motsetning til gata, som grunnleggende sett er et allment og demokratisk rom, er plasser og steder som bygges inn i kjøpesentre og private prosjekter, underlagt andre bestemmelser, der eiere kan begrense adgang etter egne forestillinger og idealer. Dette er da også realiteter, som i store byer andre steder i verden, har utløst omfattende; Right to the City Movements / retten til byen-bevegelser, og Occupy-bevegelser som; We are the 99% (i USA er dette en reaksjon på at 1% av befolkningen har det meste av makt og eierskap i samfunnet).

(Kronikken fortsetter under illustrasjonen.)

Når Norges arktiske universitetsmuseum skal etableres, skjer det på ei tomt (Mack Øst AS) som er privat eid av Mack Ølbryggeri AS sammen med det Oslo-baserte investering- og eiendomsselskapet Eiendomsspar AS. Eiendomsspar har ifølge sine hjemmesider, som strategi; å investere når markedet er billig og å selge eller leie ut langsiktig når markedet nærmer seg toppen. I tillegg beskriver de eiendommens beliggenhet som den aller fremste nøkkelfaktoren for suksess – med den åpenbare begrunnelse at; god beliggenhet alltid har høyere verdi enn dårlig beliggenhet. Eiendomsspar har siden de kjøpte det meste av Mack-eiendommen, ønsket å bygge hotell på Sørsjetéen – utenfor der det nye museet skal etableres. Hovedbegrunnelsen er at hotellet vil være en forutsetning for å kunne etablere et fremtidig konserthus i selve Mack-kvartalet. Dette argumentet er så godt fremført, at Universitetet i Tromsø, i sin høringsuttalelse 28.08.2019, følger opp med en klar støtteerklæring; [e]n helt avgjørende forutsetning for å lykkes med dette fantastiske kulturløftet for Tromsø og Nord-Norge, er at det blir etablert et hotell på sjøsiden.

At Eiendomsspar har klart å overbevise universitetet om en slik absolutt kobling mellom kultur og kapital, er en bragd, men like fullt urovekkende. Heldigvis er Eiendomsspar ærlige i sine hensikter om hvorfor de er tilstede i Tromsø. Et investeringsselskap av denne typen, har utelukkende som forpliktelse å levere overskudd til sine aksjonærer, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor Universitetet – som i alle henseende har et samfunnsansvar og er offentlig finansiert, løper selskapets ærend i saken. Tromsø kommune har satt krav til utredning av flere alternativer, men har likefullt overlatt initiativet til tomtas eier. Når det funksjonelle skiftet i byens havneområder er så totalt som det har blitt, er det av stor allmenn interesse hvordan havna utvikles videre, og på hvilke premisser det skjer. Dersom det arktiske museet skal kunne ta ansvar for å formidle dette Nordnorske landskapet og historien – må det kunne utfolde seg i hele landskapssnittet. Planen for området burde derfor i mye større grad enn i dag, invitere til en diskusjon om kommersielle hotellinvestorer skal kunne sette så sterke premisser for en av vår tids viktigste kulturbærere. Tromsø sjøfrontlaboratorium løfter denne debatten – på vegne av museet og hele sentrum, byens befolkning og den økologien som ligger i området. Til dette bruker vi både plan- og bygningslovens sterke oppfordringer om debatt og deltakelse, og kunstens frie rolle og tilnærming – til å drøfte hvordan Tromsøs herlighetslandskaper primært skal være et aktivum for samfunnet og allmennheten. Mer om det i neste kronikk.

Kronikken er skrevet før nedstengningen av turistnæringen på grunn av korona-pandemien, og refererer til planene slik de var før dette. 

/Gisle Løkken

70°N arkitektur + Berit Steenstrup

På vegne av Tromsø sjøfrontlaboratorium

Tidligere publiserte kronikker i serien:

Kronikk #2 - Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum

Kronikk #1 - Hvordan kan vi snu byen mot vannet ved hjelp av kunst?

TSL-kronikk #2: Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum

Ny kronikk fra Tromsø Sjøfront Laboratorium, skrevet av Gisle Løkken, på trykk i Nordlys 14. mars 2020 - side 28-29 i e-avisen - ligger nå ute:

Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum.



Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum.

Det går et idémessig skille i samfunnet, mellom det vi kan beskrive som åpent, og det som er lukket. Dette skillet er ikke alltid så lett å få øye på, og heller ikke alltid like klart, men det påvirker oss alle i større og mindre grad i det daglige – i møtet med det offentlige, på skolen og forretningslivet, i sosial omgang, og ikke minst i våre egne hoder og holdninger.

Den kjente sosiolog og by-teoretiker, Richard Sennett beskriver det lukkede samfunnet som noe som er overbestemt, lineært, og fullt av begrensninger – mens det åpne samfunnet er ukomplett og ikke-lineært. Det lukkede samfunnet skapes gjerne ovenfra og ned, med et klart hierarki, mens det åpne samfunnet er et nedenfra-og-opp-sted, der flere interesser og stemmer deltar og påvirker utviklingen.

I Norge må alt som skal bygges forholde seg til en godkjent plan – som oftest en reguleringsplan. Planer tar gjerne flere år å lage, og det finnes helt klare regler for hvordan de skal lages og hvilke prosesser planer skal gjennomgå, før den kan bli politisk godkjent. Det er ofte et svært komplekst underlag som må utredes i en planprosess, og det er også krav til at både privatpersoner og offentlige institusjoner skal høres i prosessen. Like fullt ender planer ofte som statiske dokumenter som få kjenner seg igjen i, og som tiden raskt går i fra. Den lovbestemte deltakelsen fremstår da gjerne som en skinnprosess uten reell mulighet til medbestemmelse.

Før det nye Arktiske universitetsmuseet kan bygges mellom Mack og Polarinstituttet, må det lages en reguleringsplan for både museumstomta og områdene rundt. Siden dette er et viktig, statlig bygg, er det Statsbygg som har ansvaret for både prosjektutviklingen og reguleringsplanen for museet. Det er derfor nærliggende å tro at hele prosjektet blir godt ivaretatt på vegne av byen og landsdelens innbyggere, og at Statsbygg, som jo burde være en god samfunnsaktør, hadde et mandat om å ivareta både demokrati og åpenhet i prosjektet. 

Slik er det dessverre ikke. Det kan selvsagt ha mange forklaringer, og Statsbygg vil helt sikkert hevde at de nettopp ivaretar samfunnets og demokratiets interesser, men realiteten er at de først og fremst har et mandat om å gjennomføre et prosjekt og et romprogram, som er innenfor politisk bestemte kostnad- og tidsrammer. Da gjennomføres prosessen instrumentelt og lukket – innenfor et minimumskrav til offentlig innsyn, og ikke åpent, inviterende eller undersøkende, slik vi burde forvente i et prosjekt som er så viktig for hele landsdelen. Museet er en institusjon som har ansvar for å formidle historien, slik den har formet landsdelen gjennom århundrer og årtusener, som har ansvar for å formidle og forske i endringer i økologi og samfunn, og har ansvar for å bidra til å definere landsdelen og det arktiske i fremtiden.

Skal museet klare en slik rolle, må det være grunnleggende åpent, i møte med historien, og i møte med fremtiden. Det er en krevende rolle å ta, og den kan aldri bli fullstendig eller komplett, men mer enn noen gang, er det behov for å utvikle og styrke våre allmenne og demokratiske institusjoner, slik bibliotekene er det, og slik museene må være det. Tromsø museum – som nå skal bli Norges arktiske universitetsmuseum, har alltid hatt en slik rolle i nord. Som den ledende, og lenge eneste, akademiske institusjon i Nord-Norge, har museet fylt både forskning- og formidlingsrollen. Museet har vært et lavterskel kompetansemiljø, som ikke har vært begrenset til sin hvite bygning på Sørtromsøya, men virket i hele landsdelen, og i sine nære omgivelser.

Når museet skal relokaliseres ved Sørsjeteen, like nedenfor der det ble etablert i 1894, er det en formidabel mulighet til også å redefinere den fysiske posisjonen i byen og i landskapet. For stedet er ikke bare en tilbakevending til et område museet har forlatt, men først og fremst en symbolsk plassering i den viktigste delen av landskapet, der den store fortellingen om Nord-Norge er skrevet. Det er i dette landskapssnittet, i littoralsonen, som er overgangen mellom sjøen og landet, der ulike økosystemer møtes og overlapper – at fiskerbonden har dratt opp sin båt og sin fangst, og dyrket sin jord. I området der museet skal bygges, på en steinfylling, er det bare minner igjen etter den fjære som var der, det livet som ble levd – også det samiske, som har gitt navnet Finngamsletta til stedet.

Det er derfor det er så viktig at museet tar tilbake utsagnsretten til både stedet og fortellingen – på vegne av landsdelen og samfunnet, men også på vegne av den økologien som er i littoralsonen, og som er gjenfylt og ødelagt langs hele østsiden av Tromsøya. I fremtidens byer, som som vokser og bebos av snart 60% av verdens befolkning, kreves det et helt nytt syn på byens landskap. Byene kan ikke bare fortsette å være en del av problemet, men må ta tilbake ansvaret for både natur og økologi – som med større bevissthet må være en integrert del av bylivet. I det nye museet ligger en stor mulighet som ikke må kastes bort, til å vise hvordan Tromsø kan ta tilbake littoralsonen til byen, og gjøre det til et aktivum for Tromsø som Arktisk hovedstad. Alternativet, som fremmes med stort økonomisk og politisk press, er å gi bort et av byens viktigste områder til globale hotell-investorer med helt annet syn på, og interesse i, den nordnorske strandsonen.

Dette er nettopp eksempler som utfordrer forestillingene om det åpne, som det som gavner allmennheten, og det lukkede som det som gavner de få som har eierskap og kapital. Richard Sennett mener at vi må utfordre forestillingene om det urbane liv, som gjerne favoriserer denne formen for lukkethet – og mener heller at vi må omfavne de mer usikre og livlige ideene som finnes om å leve sammen – som stimulerer til forskjeller både visuelt og sosialt og som produserer åpenhet, og som kan gi oss et arktisk universitetsmuseum som definerer hele landskapssnittet, og stimulerer både fortidens og fremtidens fortellinger om Nord-Norge.