TSL Merzbau

Tromsø Waterfront Lab Merzbau with Lawrence Malstaf and STATEX collective, creating a Tromsøpalm portal - opening, framing, inspiring and inviting to Tromsø Waterfront.
Organic structure, material and collaboration form!

TSL-kronikk #4 - Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring

Kronikken Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring på trykk i Nordlys 20. mai 2020 - side 36-37 i e-avisen.

Kronikk #4 fra TSL, av Magdalena Haggärde, ligger nå ute:

Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring

Sjøfronten er i enkleste betydning det stedet der landet slutter og sjøen begynner – ofte fremstilt som et skarpt skille mellom land og vann, der land er gitt en åpenbar verdi, og sjøen først og fremst gir landet innenfor merverdi. Benevnelser som ’sjøtomt’, ’sjøutsikt’ og liknende, er derfor ganske begrensende beskrivelser av overflatiske kvaliteter, men som gjør seg godt for å øke verdien, og fremme salget av eiendommer. Når ’sjøfronten’ i biologisk forstand, tvert imot er et av de mest økologisk dynamiske felt som finnes, trenger vi naturlig nok bedre innsikt og bedre begreper for å forstå og beskrive betydningen av denne sonen.

I biologien brukes gjerne begrepet ’littoralsone’, som er tidevannssonen påvirket av månen, vinden og havstrømmene – opphav til liv, og nøkkel til overlevelse i vår del av verden så langt tilbake som kystene her har vært bebodd. Like fullt er littoralsonen oversett i det meste av moderne planlegging, og utlagt til det stedet der byen kan ekspandere med ny byggegrunn på steinfyllinger – til eksklusive boliger, eller steder hvor fabrikkene kan bygges, oppdretterne kan produsere sin settefisk, og entreprenørene kan lagre sine maskiner.

Som i de fleste kystbyer er det meste av Tromsøs sjøfront gjenfylt og bebygd. Langs hele Tromsøyas østside, fra Lanes til Skattøra, finnes bare Tollbufjæra ved Polarmuséet igjen, som noen få meter av opprinnelig strandlinje. Her går flo og fjære inn til den gamle strandlinja, og fordi fortidens sjøfrontbebyggelse, brygga og tollpakkhuset, står på pæler, får sjøen flomme fritt også inn under bygninger og kaier. I denne tidevannssonen er det en mengde arter som er avhengige av havets bevegelser – som kommer og går i en evig syklisk repetisjon. Men også for byens innbyggere gir stedet en unik urban opplevelse og nærkontakt med dette elementet av kontinuitet og omskiftelighet. Langs de frie kystlinjer er denne opplevelsen opplagt, men i byen er littoralsonen ignorert og glemt, og definert som noe som kan ofres for moderniteten og den urbane vekst.

Littoralsonen er en forbindelse til vår fortid, og til verden, men også en påminnelse om at byen trenger en ny økologisk bevissthet og en ny dynamisk sjøfront. Det er et sted i stadig endring, påvirket av vær og vind, sjøsprøyt, snøsmelting, flom, ising, årstider, lys og erosjon. Det er et rom for overganger og utveksling – som en membran, mer enn en grense – og et sted med nesten uendelig konseptuell kraft til å skille og forbinde, både fysisk konkret, og metaforisk, poetisk, abstrakt.

En forutsetning for det moderne samfunn, slik vi kjenner det, er forbruk av naturressurser og omdanning av grunnlandskapet. Samtidig vet vi at dette forbruket har ledet oss inn i en klima- og miljøkrise vi aldri før har sett, og som kommer til å prege vår sivilisasjon i all fremtid. Som eksempel vil havnivået komme til å stige så mye det neste århundret, at det vil oversvømme lavtliggende landskaper og havnebyer over hele kloden. Sosiolog og by-teoretiker Richard Sennett påpeker det åpenbare når han jobber med flomsikring av Manhattan; at havet og havstigningen er en dynamisk faktor som krever dynamiske løsninger.

Dette finnes det ingen enkle løsninger for, og et av de tydeligste kjennetegn ved den moderne byen, er tvert imot at den er ufleksibel og statisk, låst i faste bygningsstrukturer og infrastruktur under og på bakken. Dette står i kontrast til naturlige landskaper som gjennom årtusener har blitt formet for å ta imot skiftninger og det uforutsette. Strandengen tåler og næres av å bli oversvømt av både flo og nedbør, og myrene kan absorbere og fordrøye avrenningen fra omkringliggende fjellområder og landskap. I byene ser vi derimot stadig oftere avløpsnett som ikke klarer å ta unna ekstremnedbør, og gater og bygninger som oversvømmes av flomvann. Økt havnivå er det ingen som foreløpig kan håndtere.

(Kronikken fortsetter under illustrasjonen.)

I noen byer i verden tenkes det likevel annerledes, og det eksperimenteres med at byen og naturen inngår i nye symbioser, fremfor å separeres. På et tidspunkt kommer vi til å bli innhentet av havstigningen, den lar seg ikke enkelt bygge ute. Det er derfor helt nødvendig at littoralsonen får fornyet oppmerksomhet – som en økologisk faktor som kan gi byen den motstandskraft og fleksibilitet den trenger til å håndtere endringer av denne typen. Området ved Sørsjeteen hvor det nye museet er planlagt er et opplagt og ideelt område å bruke til å eksperimentere og utvikle en slik ny urban-littoral sone. Det er fordi området ligger i og ved sundet, og fordi den kompetansen som er knyttet til museet og universitetet har en forpliktelse til å være med å utvikle området på en økologisk-bærekraftig måte. Dette er ikke et valg vi har, men en forutsetning og ansvar vi må ta, for at våre kystbyer skal kunne overleve.

Selv om det finnes mye kunnskap og kompetanse om den littorale økologien, er det ingen ferdige løsninger for hvordan dette skal utvikles og virke i vår by. De er heller ingen selvfølge at det tas hensyn til når nye planer lages. Når Tromsø kommune nå fremmer forslag til ny sentrumsplan, er f.eks. hele sjøfronten foreslått som et utbyggingsområde for høy og tung bebyggelse. I planbeskrivelsen for den nye planen er det ingen refleksjon over hva området har vært eller hvilken økologi det har, men heller utsagn om at ’omdanningsområdet i sjøfronten legger til rette for ny kapasitet.’

Vi bør derfor alle engasjere oss i denne prosessen, med refleksjon og med ideer om hva Tromsøs sjøfront kan bli i et by-økologisk perspektiv. Tromsø sjøfrontlaboratorium inviterer til idédugnad om sjøfronten – både spesielt for området ved Sørsjetéen, og også generelt for hele byen. Vi inviterer alle til å delta via vår faste blogg; tromsosjofrontlab.blogspot.com – eller ved å sende oss forslag til; firmapost@70n.no. Det er ingen begrensninger, men det må handle om byen og sjøfronten – og dens betydning i Tromsøs fremtid.

/Magdalena Haggärde

70°N arkitektur + Berit Steenstrup

På vegne av Tromsø sjøfrontlaboratorium

 Tidligere publiserte kronikker i serien er:

• Kronikk #3: Eiendomsrett eller allemannsrett? (Løkken) - i Nordlys 27. mars, på nordnorskdebatt.no 24. mars 2020.

• Kronikk #2: Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum (Løkken) - i Nordlys 14. mars, på nordnorskdebatt.no 2. mars 2020.

• Kronikk #1: Hvordan kan vi snu byen mot vannet ved hjelp av kunst? (Romuld / Ramberg) - i Nordlys 31. januar, på nordnorskdebatt.no 29. januar 2020.

IDÉDUGNAD 2020 / IDEAS COLLECTION 2020

This week's newsletter from ACTAR - Reconsidering Resources - includes the IDÉDUGNAD 2020 that we have launched at  https://tromsosjofrontlab.blogspot.com/
- go there and share your ideas in a comment, or send it to us (illustrations / photos are welcome) at firmapost (at) 70n.no:


"In the light of the ongoing new situations, we invite you all involved in public/urban spaces and waterfront areas, to contribute with ideas and proposals on how to move forward.
Share private or professional experiences, ideas or reflections that could be of importance for changes or improvements...on a local or global level.”

TSL-kronikk #3 - Eiendomsrett eller allemannsrett?

Kronikken Eiendomsrett eller allemannsrett? på trykk i Nordlys 27. mars 2020 - side 32-33 i e-avisen.

Kronikk #3 fra TSL, av Gisle Løkken, ligger nå ute:

Eiendomsrett eller allemannsrett?

I den forrige kronikken i Tromsø sjøfrontlaboratoriums serie; Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum (nordnorskdebatt.no, 2. mars / Nordlys, 14. mars), diskuterte vi planprosesser og hvorfor det er viktig med åpenhet og demokrati i saker som angår vår felles fremtid, i så stor grad som det nye Norges arktiske universitetsmuseet gjør. I denne kronikken skal vi derfor se på eierskap og grunnrettigheter, som er noe av det som har størst kraft i plan- og byggesaker, og som naturligvis lett kan komme i motsetning til vår alles rett til å bruke byen og landskapet.

Moderne vestlige byer – som Tromsø, har vært gjennom en lang periode med av-industrialisering. Dette har frigjort store arealer og sentrumsområder som tidligere ble brukt til varehåndtering og handel, skipsverft, og annen sjørettet næring- og industriaktivitet. Drivkraften for disse store omveltningene, er i stor grad global økonomi, og endringer i vareproduksjon og -handel, men også samtidig den voldsomme verdiakkumulering som gjerne ligger i disse områdene.

De seneste 40 års byutvikling har nesten utelukkende vært drevet frem av private interesser, og samtidig har det foregått en nedbygging av den politisk visjonsstyrte byutviklingen. Det er ikke automatisk et problem, men det blir et uoverstigelig dilemma når allemannsbyen, og den kollektive og tilgjengelige byen, lukkes og privatiseres – og i stor grad omdannes til et verktøy for noens profitt. Den private eiendomsretten står sterkt i Norge, og er beskyttet i grunnloven. Like fullt er eiendomsretten en konstruksjon det bør stilles spørsmål ved – all den tid eiendomsrett og kapitalinteresser i seg selv gir makt til å bestemme utviklingen i byer og felles landskaper som burde tilhøre alle.

1700-tallets og opplysningstidens store tenker, Jean-Jacques Rousseau, var for eksempel sterkt kritisk til privat eierskap til noe så grunnleggende som jorden overhodet – og mener at vi alle holdes for narr; [d]en første som hegnet inn et område, og som sørget for å si, dette tilhører meg, og fant ut at folk var tilstrekkelig enfoldige til å tro ham, var den sanne grunnlegger av et samfunn basert på privat eiendomsrett. (...) Ta dere i akt for denne bedrager! Dere er fortapte, hvis dere glemmer, at avlingen tilhører alle, og at jorden ikke tilhører noen.

Havnebyers sjøfronter og kaier, er en del av det man i Danmark omtaler som herlighetslandskaper, og er havnebyenes største aktivum. Men det er også her den største kapitaliseringen har foregått, og det er derfor her det etter kapitalens logikk bør privatiseres og bygges mye. Den kjente by-sosiologen Henri Lefebvre beskriver motsetningene som er mellom å ha rettigheter til byen gjennom eierskap, og retten som ligger i å bebo og bruke byen. Dette er motsetninger som ikke er forenelige, dersom de ikke reguleres av lover som overstyrer eierskap, og prioriterer allemannsretten. Problemstillingen er kanskje ikke så synlig for de fleste av oss, som tilhører et betalingsverdig borgerskap, men kjennes på kroppen hos de eiendom- og kapitalløse. I motsetning til gata, som grunnleggende sett er et allment og demokratisk rom, er plasser og steder som bygges inn i kjøpesentre og private prosjekter, underlagt andre bestemmelser, der eiere kan begrense adgang etter egne forestillinger og idealer. Dette er da også realiteter, som i store byer andre steder i verden, har utløst omfattende; Right to the City Movements / retten til byen-bevegelser, og Occupy-bevegelser som; We are the 99% (i USA er dette en reaksjon på at 1% av befolkningen har det meste av makt og eierskap i samfunnet).

(Kronikken fortsetter under illustrasjonen.)

Når Norges arktiske universitetsmuseum skal etableres, skjer det på ei tomt (Mack Øst AS) som er privat eid av Mack Ølbryggeri AS sammen med det Oslo-baserte investering- og eiendomsselskapet Eiendomsspar AS. Eiendomsspar har ifølge sine hjemmesider, som strategi; å investere når markedet er billig og å selge eller leie ut langsiktig når markedet nærmer seg toppen. I tillegg beskriver de eiendommens beliggenhet som den aller fremste nøkkelfaktoren for suksess – med den åpenbare begrunnelse at; god beliggenhet alltid har høyere verdi enn dårlig beliggenhet. Eiendomsspar har siden de kjøpte det meste av Mack-eiendommen, ønsket å bygge hotell på Sørsjetéen – utenfor der det nye museet skal etableres. Hovedbegrunnelsen er at hotellet vil være en forutsetning for å kunne etablere et fremtidig konserthus i selve Mack-kvartalet. Dette argumentet er så godt fremført, at Universitetet i Tromsø, i sin høringsuttalelse 28.08.2019, følger opp med en klar støtteerklæring; [e]n helt avgjørende forutsetning for å lykkes med dette fantastiske kulturløftet for Tromsø og Nord-Norge, er at det blir etablert et hotell på sjøsiden.

At Eiendomsspar har klart å overbevise universitetet om en slik absolutt kobling mellom kultur og kapital, er en bragd, men like fullt urovekkende. Heldigvis er Eiendomsspar ærlige i sine hensikter om hvorfor de er tilstede i Tromsø. Et investeringsselskap av denne typen, har utelukkende som forpliktelse å levere overskudd til sine aksjonærer, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor Universitetet – som i alle henseende har et samfunnsansvar og er offentlig finansiert, løper selskapets ærend i saken. Tromsø kommune har satt krav til utredning av flere alternativer, men har likefullt overlatt initiativet til tomtas eier. Når det funksjonelle skiftet i byens havneområder er så totalt som det har blitt, er det av stor allmenn interesse hvordan havna utvikles videre, og på hvilke premisser det skjer. Dersom det arktiske museet skal kunne ta ansvar for å formidle dette Nordnorske landskapet og historien – må det kunne utfolde seg i hele landskapssnittet. Planen for området burde derfor i mye større grad enn i dag, invitere til en diskusjon om kommersielle hotellinvestorer skal kunne sette så sterke premisser for en av vår tids viktigste kulturbærere. Tromsø sjøfrontlaboratorium løfter denne debatten – på vegne av museet og hele sentrum, byens befolkning og den økologien som ligger i området. Til dette bruker vi både plan- og bygningslovens sterke oppfordringer om debatt og deltakelse, og kunstens frie rolle og tilnærming – til å drøfte hvordan Tromsøs herlighetslandskaper primært skal være et aktivum for samfunnet og allmennheten. Mer om det i neste kronikk.

Kronikken er skrevet før nedstengningen av turistnæringen på grunn av korona-pandemien, og refererer til planene slik de var før dette. 

/Gisle Løkken

70°N arkitektur + Berit Steenstrup

På vegne av Tromsø sjøfrontlaboratorium

Tidligere publiserte kronikker i serien:

Kronikk #2 - Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum

Kronikk #1 - Hvordan kan vi snu byen mot vannet ved hjelp av kunst?

TSL-kronikk #2: Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum

Ny kronikk fra Tromsø Sjøfront Laboratorium, skrevet av Gisle Løkken, på trykk i Nordlys 14. mars 2020 - side 28-29 i e-avisen - ligger nå ute:

Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum.



Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum.

Det går et idémessig skille i samfunnet, mellom det vi kan beskrive som åpent, og det som er lukket. Dette skillet er ikke alltid så lett å få øye på, og heller ikke alltid like klart, men det påvirker oss alle i større og mindre grad i det daglige – i møtet med det offentlige, på skolen og forretningslivet, i sosial omgang, og ikke minst i våre egne hoder og holdninger.

Den kjente sosiolog og by-teoretiker, Richard Sennett beskriver det lukkede samfunnet som noe som er overbestemt, lineært, og fullt av begrensninger – mens det åpne samfunnet er ukomplett og ikke-lineært. Det lukkede samfunnet skapes gjerne ovenfra og ned, med et klart hierarki, mens det åpne samfunnet er et nedenfra-og-opp-sted, der flere interesser og stemmer deltar og påvirker utviklingen.

I Norge må alt som skal bygges forholde seg til en godkjent plan – som oftest en reguleringsplan. Planer tar gjerne flere år å lage, og det finnes helt klare regler for hvordan de skal lages og hvilke prosesser planer skal gjennomgå, før den kan bli politisk godkjent. Det er ofte et svært komplekst underlag som må utredes i en planprosess, og det er også krav til at både privatpersoner og offentlige institusjoner skal høres i prosessen. Like fullt ender planer ofte som statiske dokumenter som få kjenner seg igjen i, og som tiden raskt går i fra. Den lovbestemte deltakelsen fremstår da gjerne som en skinnprosess uten reell mulighet til medbestemmelse.

Før det nye Arktiske universitetsmuseet kan bygges mellom Mack og Polarinstituttet, må det lages en reguleringsplan for både museumstomta og områdene rundt. Siden dette er et viktig, statlig bygg, er det Statsbygg som har ansvaret for både prosjektutviklingen og reguleringsplanen for museet. Det er derfor nærliggende å tro at hele prosjektet blir godt ivaretatt på vegne av byen og landsdelens innbyggere, og at Statsbygg, som jo burde være en god samfunnsaktør, hadde et mandat om å ivareta både demokrati og åpenhet i prosjektet. 

Slik er det dessverre ikke. Det kan selvsagt ha mange forklaringer, og Statsbygg vil helt sikkert hevde at de nettopp ivaretar samfunnets og demokratiets interesser, men realiteten er at de først og fremst har et mandat om å gjennomføre et prosjekt og et romprogram, som er innenfor politisk bestemte kostnad- og tidsrammer. Da gjennomføres prosessen instrumentelt og lukket – innenfor et minimumskrav til offentlig innsyn, og ikke åpent, inviterende eller undersøkende, slik vi burde forvente i et prosjekt som er så viktig for hele landsdelen. Museet er en institusjon som har ansvar for å formidle historien, slik den har formet landsdelen gjennom århundrer og årtusener, som har ansvar for å formidle og forske i endringer i økologi og samfunn, og har ansvar for å bidra til å definere landsdelen og det arktiske i fremtiden.

Skal museet klare en slik rolle, må det være grunnleggende åpent, i møte med historien, og i møte med fremtiden. Det er en krevende rolle å ta, og den kan aldri bli fullstendig eller komplett, men mer enn noen gang, er det behov for å utvikle og styrke våre allmenne og demokratiske institusjoner, slik bibliotekene er det, og slik museene må være det. Tromsø museum – som nå skal bli Norges arktiske universitetsmuseum, har alltid hatt en slik rolle i nord. Som den ledende, og lenge eneste, akademiske institusjon i Nord-Norge, har museet fylt både forskning- og formidlingsrollen. Museet har vært et lavterskel kompetansemiljø, som ikke har vært begrenset til sin hvite bygning på Sørtromsøya, men virket i hele landsdelen, og i sine nære omgivelser.

Når museet skal relokaliseres ved Sørsjeteen, like nedenfor der det ble etablert i 1894, er det en formidabel mulighet til også å redefinere den fysiske posisjonen i byen og i landskapet. For stedet er ikke bare en tilbakevending til et område museet har forlatt, men først og fremst en symbolsk plassering i den viktigste delen av landskapet, der den store fortellingen om Nord-Norge er skrevet. Det er i dette landskapssnittet, i littoralsonen, som er overgangen mellom sjøen og landet, der ulike økosystemer møtes og overlapper – at fiskerbonden har dratt opp sin båt og sin fangst, og dyrket sin jord. I området der museet skal bygges, på en steinfylling, er det bare minner igjen etter den fjære som var der, det livet som ble levd – også det samiske, som har gitt navnet Finngamsletta til stedet.

Det er derfor det er så viktig at museet tar tilbake utsagnsretten til både stedet og fortellingen – på vegne av landsdelen og samfunnet, men også på vegne av den økologien som er i littoralsonen, og som er gjenfylt og ødelagt langs hele østsiden av Tromsøya. I fremtidens byer, som som vokser og bebos av snart 60% av verdens befolkning, kreves det et helt nytt syn på byens landskap. Byene kan ikke bare fortsette å være en del av problemet, men må ta tilbake ansvaret for både natur og økologi – som med større bevissthet må være en integrert del av bylivet. I det nye museet ligger en stor mulighet som ikke må kastes bort, til å vise hvordan Tromsø kan ta tilbake littoralsonen til byen, og gjøre det til et aktivum for Tromsø som Arktisk hovedstad. Alternativet, som fremmes med stort økonomisk og politisk press, er å gi bort et av byens viktigste områder til globale hotell-investorer med helt annet syn på, og interesse i, den nordnorske strandsonen.

Dette er nettopp eksempler som utfordrer forestillingene om det åpne, som det som gavner allmennheten, og det lukkede som det som gavner de få som har eierskap og kapital. Richard Sennett mener at vi må utfordre forestillingene om det urbane liv, som gjerne favoriserer denne formen for lukkethet – og mener heller at vi må omfavne de mer usikre og livlige ideene som finnes om å leve sammen – som stimulerer til forskjeller både visuelt og sosialt og som produserer åpenhet, og som kan gi oss et arktisk universitetsmuseum som definerer hele landskapssnittet, og stimulerer både fortidens og fremtidens fortellinger om Nord-Norge.

kompleksitet / annerledeshet / forandring - referat

Tusen takk til alle som var med på seminaret kompleksitet / annerledeshet / forandring lørdag 1. februar på Tromsø Kunstforening!


Fullt hus og samtaler om landskapets kompleksitet og sårbarhet i antropocen – og behov for motstemmer og mangfold i planleggingen. Kloke og sterke innlegg fra kunstnere, arkitekter og akademikere.

Takk til Anniken Førde, Tanya Busse, Kjerstin Uhre, Astrid Fadnes, Thomas Juel Clemmensen, Kristin Tårnes, Arild Eriksen, Leif Magne Tangen, Magdalena Haggärde, Gisle Løkken, Tromsø Kunstforening og Nord-Norges Arkitektforening. Seminaret markerte lansering av boken 'Layered Landscapes Lofoten', og starten på 'Tromsø sjøfront laboratorium'.


Her følger et kortfattet referat av dagen.

SEMINAR kompleksitet / annerledeshet / forandring

Tromsø Kunstforening lørdag 1. februar 2020 kl 15-19

Arrangør: 70°N arkitektur og Tromsø Kunstforening, med støtte fra Nord-Norges arkitektforening (NAF), Tromsø kommune og KORO gjennom prosjektet Tromsø Sjøfront Laboratorium (TSL).

Velkommen av Leif Magne Tangen, kurator og intendant Tromsø Kunstforening.

Magdalena Haggärde, arkitekt, 70°N arkitektur, introduserte dagens seminar og tema om; kompleksitet / annerledeshet / forandring, og ga bakgrunn til seminaret, med masterstudiet og boken ’Layered Landscapes Lofoten’ – om kartlegging og anvendelse av kompleks kunnskap i landskapet, og ’Tromsø Sjøfront Laboratorium’ – om det å undersøke og diskutere tema som ’retten til byen’ og bruken av byens mest attraktive områder; som sjøfronten og allmenningene – som lag av historie, natur, økologi, urbanitet, eierskap, kontroverser, aktører, aktiviteter, prosesser –  gjennom mapping, intervensjoner, seminarer, kronikker osv. Om dikotomien lukket / åpen – der det lukkede samfunnet beskrives som hierarkisk, lineært og avgrenset kontra det åpne som karakteriseres av overganger og stimulerer til diversitet, og Doreen Masseys tanker om landskapet som avledet av tid og rom og som en ubegrenset kilde til informasjon.

Anniken Førde, førsteamanuensis i samfunnsplanlegging og kulturforståelse, UiT, bidro med innlegget Stedssensitivitet. Førde tok også opp Doreen Massey og begrep som ’thrown togetherness’ men påpekte med et sitat av Jacob Meløe at også mere lokale filosofer tenkt i liknende baner: “et sted er en verden av verdener”. Videre diskuterte Førde konsepter som ansvarlig / omtenksom planlegging og hvilke strategier og aktiviteter som kan lede til virkelig medvirkning, med spørsmål om hvem som deltar – og hvordan – når “areal som romlig kategori gjør at vi mister kompleksiteten” og samtidig: “eksperimentet er ikke løsningen i seg selv”.

Tanya Busse, kunstner basert i Tromsø, opprinnelig fra Kanada, viste med innlegget Land, place and visuality kunstprosjekter, som The poet’s antidote hvor miltære levninger, spor og minner i landskapet fra den kalde krigen, i det tidligere ubåtsannlegg Olavsvern, håndteres og bekjempes gjennom schamanens besvergelser. Busse viste også arbeider av New Mineral Collective, med undersøkelser av menneskets påvirkning av og inngripen i jordskorpen. Post-kolonial og feministisk analyse av landskapet som ‘conquered and divided’ og bruk av begrep som ‘geotrauma’, ‘healing’, ‘pleasure prospects’ og ’counter prospecting’ (mere om det i Kjerstin Uhres innlegg).

Kjerstin Uhre, universitetslektor i landskapsarkitektur (UiT/AHO) og partner i Dahl & Uhre arkitekter i Tromsø, hadde tittelen Prospekter, motstandsdyktighet, og motprospektering og presenterte utdrag av sin PhD. Forskjellig kartlegging, mapping, ble presentert – som oversikter på gruve- og oljeprospektering i nord sammen med annen menneske- og naturaktivitet som skreiens og reinens bevegelser over sesongene, og geopolitiske debatter som bestemmelse av iskanten. Uhre viste til begrepet ‘motprospektering’ / ’counter prospecting’ gjennom alternativ mapping og begrep for verdier og kunnskap i, og om, landskapet. Et eksempel var de øremerkede reinsdyrørene som blir et kart over slektskap, og forhold mellom dyr, landskap og reineier.

Samtale med arkitekt og journalist Astrid Fadnes som moderator.

Gisle Løkken, arkitekt, 70°N arkitektur, med innlegget Landskap som kunnskap - byen som landskap tok oss gjennom begrepet ‘landskap’ – fra sin opprinnelige betydning av et territorium, til i dag å omfatte det meste av fysiske rom og overflater, og kognitive forestillinger. Vi kan definere omgivelsene gjennom beskrivelser, sammenstillinger og av lag av ulike interesser og kunnskap, der privat eiendomsrett definerer et politisk og økonomisk ’matrikkellandskap’ som setter premisser for økonomisk utvikling, byutvikling og hvem som har rett til å bruke de ulike deler av byer og landskap. Som motkraft til en ensidig økonomisk makt, kan det settes svake stemmer som også omfatter fugler og dyr – eller andre fortellinger og forestillinger av ikke-materiell karakter – momenter som burde diskuteres sterkt i forhold til oppbyggingen av det nye museet og dets omgivelser.

 Thomas Juel Clemmensen, professor i landskapsarkitektur, UiT, presenterte sitt innlegg Landskapsarkitektur i antropocen – rom for biologisk mangfold. Juel Clemmensen viste til at klimakrisen for en stor del skygger for krisen som ligger i tap av natur og biologisk mangfold. I tillegg er naturen i konstant forandring, feks erosjon, og trenger forandring, mens «mennesket har det ikke like nemt med forandring», og løftet frem littoralsonen som allmenning – sted for menneskelig sosial interaksjon og biologisk mangfold i alle sine soner: terrestrial, supertidal, tidal og subtidal. Viste eksempel på studentarbeid i littoralsonen på Nord-Tromsøya som introduserte nye og medierende overgangssoner av littoral økologi, mellom industrien og det menneskeskapte landskapet, og det naturlige landskapet.

Kristin Tårnes, kunstner, med innlegget Hverdagslige framtidsfabuleringer viste Tårnes eksempler på hvordan kunstnerisk praksis og metodikk kan brukes i undersøkelsen av byrom i forandring, med et filmverk med samme tittel. Hverdagsaktiviteter som vanligvis utføres i et naturlandskap ble i samarbeid med kunstnerkollega Kristina Junttila utøvd på et urbant og industrielt sted i forandring: Verftstomta i Tromsø. Skitur, picknick, topptur og teltovernatting og slutlig evakuering med båt diskuterte kvaliteter, tilhørighet og tilgjengelighet. Tårnes diskuterte også med utgangspunkt i et filmverk om Østsamisk museum i Neiden og uttalelser i samband med problemer med bygget, om at de underjordiske må spørres om lov, aspekter av inngripen i landskapet og de stemmer som blir hørt i prosessene.

Arild Eriksen, arkitekt, Fragment, utgikk i sitt innlegg Handlingsrom for stedsutvikling nedenfra fra ulike eksempler på alternativ boligutvikling, og diskuterte muligheter og forutsetninger for andre typer boformer. Han viste ulike eksempler på boliginitiativer som gir muligheter for ulike grupper til boligetablering. Beskrev vanskelighetene som ligger i å finne egnede tomter, og få utviklet prosjekter i samarbeid med kommunen – fra prosjektskisser og stor interesse, til faktisk bygging – beskrevet som ’elefanten i rommet’ – det hinderet som oppstår i vårt økonomiske system, når man ønsker å realisere alternative prosjekter. Viste eksempel fra Lademoen i Trondheim, der det er utformet en egen boligeksperimentell plan for et ’by-økologisk’ område som tillater selvbygging og utprøving av alternativt eierskap og alternative boformer.

Samtale med moderator Leif Magne Tangen.

Samtalen fortsatte med mingel og tapas. Vi er veldig glade for det store fremmøtet og for de tanker, refleksjoner og kunnskap som ble delt.

PechaKucha Night Tromsø 20

Som en fortsatt del av vår serie med seminar, debatter og diskusjonsfora innenfor Tromsø Sjøfront Lab inviterer vi til PechaKucha Night (PKN), torsdag 20. februar på Garasjen (Skansegata 4), kl 20, med støtte fra Diode.

PKN er et format hvor presentatører med ulik bakgrund og valgfritt tema holder varsitt innlegg om 20 bilder som hver og et vises i 20 sekund, 6 minutt og 40 sekund for å formidle tanker, ideéer, kunnskap, fortellinger.

Vi er stolte av å presentere vårt program for torsdagens PechaKucha Night Tromsø 20:

Erling Steenstrup // arkitekt

Merete Korsberg // produsent // Krystallplaneten

Lawrence Malstaff // billedkunstner // STATEX kollektivet

Mari Bergset // landskapsarkitekt // Lo:Le

Anniken Romuld // arkitekt // Tromsø kommune

Liv Hanne Haugen // danseskunstner // Haugen produksjoner & STATEX kollektivet

Leif Magne Tangen // intendant // Tromsø Kunstforening

Oskar Hjellbakk // landskapsarkitekt // AsplanViak

Lena Aarekol // direktør // Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag 

Gisle Løkken // arkitekt // 70°N arkitektur

+ OYGaard sørger for musikk!

PechaKucha Night TSL 200220 er del av prosjektet til 70°N arkitektur+Berit Steenstrup, som del av TSL, og vi ønsker gjennom det å undersøke, belyse og diskutere tema som 'retten til byen' og bruken av byens mest attraktive områder – som sjøfronten og allmenningene – som lag av historia, natur, økologi, urbanitet, eierskap, kontroverser, aktører, aktiviteter, prosesser, forholdet sjø/by etc.

Dørene åpner kl. 19 og presentasjonene starter kl. 20.20 - kom glad og ta med vennene dine!