Kronikken Under fyllinga – fjæra! Sjøfrontens kontinuitet og forandring på trykk i Nordlys 20. mai 2020 - side 36-37 i e-avisen.
Sjøfronten er i enkleste betydning det stedet der landet slutter og sjøen begynner – ofte fremstilt som et skarpt skille mellom land og vann, der land er gitt en åpenbar verdi, og sjøen først og fremst gir landet innenfor merverdi. Benevnelser som ’sjøtomt’, ’sjøutsikt’ og liknende, er derfor ganske begrensende beskrivelser av overflatiske kvaliteter, men som gjør seg godt for å øke verdien, og fremme salget av eiendommer. Når ’sjøfronten’ i biologisk forstand, tvert imot er et av de mest økologisk dynamiske felt som finnes, trenger vi naturlig nok bedre innsikt og bedre begreper for å forstå og beskrive betydningen av denne sonen.
I biologien brukes gjerne begrepet ’littoralsone’, som er tidevannssonen påvirket av månen, vinden og havstrømmene – opphav til liv, og nøkkel til overlevelse i vår del av verden så langt tilbake som kystene her har vært bebodd. Like fullt er littoralsonen oversett i det meste av moderne planlegging, og utlagt til det stedet der byen kan ekspandere med ny byggegrunn på steinfyllinger – til eksklusive boliger, eller steder hvor fabrikkene kan bygges, oppdretterne kan produsere sin settefisk, og entreprenørene kan lagre sine maskiner.
Som i de fleste kystbyer er det meste av Tromsøs sjøfront gjenfylt og bebygd. Langs hele Tromsøyas østside, fra Lanes til Skattøra, finnes bare Tollbufjæra ved Polarmuséet igjen, som noen få meter av opprinnelig strandlinje. Her går flo og fjære inn til den gamle strandlinja, og fordi fortidens sjøfrontbebyggelse, brygga og tollpakkhuset, står på pæler, får sjøen flomme fritt også inn under bygninger og kaier. I denne tidevannssonen er det en mengde arter som er avhengige av havets bevegelser – som kommer og går i en evig syklisk repetisjon. Men også for byens innbyggere gir stedet en unik urban opplevelse og nærkontakt med dette elementet av kontinuitet og omskiftelighet. Langs de frie kystlinjer er denne opplevelsen opplagt, men i byen er littoralsonen ignorert og glemt, og definert som noe som kan ofres for moderniteten og den urbane vekst.
Littoralsonen er en forbindelse til vår fortid, og til verden, men også en påminnelse om at byen trenger en ny økologisk bevissthet og en ny dynamisk sjøfront. Det er et sted i stadig endring, påvirket av vær og vind, sjøsprøyt, snøsmelting, flom, ising, årstider, lys og erosjon. Det er et rom for overganger og utveksling – som en membran, mer enn en grense – og et sted med nesten uendelig konseptuell kraft til å skille og forbinde, både fysisk konkret, og metaforisk, poetisk, abstrakt.
En forutsetning for det moderne samfunn, slik vi kjenner det, er forbruk av naturressurser og omdanning av grunnlandskapet. Samtidig vet vi at dette forbruket har ledet oss inn i en klima- og miljøkrise vi aldri før har sett, og som kommer til å prege vår sivilisasjon i all fremtid. Som eksempel vil havnivået komme til å stige så mye det neste århundret, at det vil oversvømme lavtliggende landskaper og havnebyer over hele kloden. Sosiolog og by-teoretiker Richard Sennett påpeker det åpenbare når han jobber med flomsikring av Manhattan; at havet og havstigningen er en dynamisk faktor som krever dynamiske løsninger.
Dette finnes det ingen enkle løsninger for, og et av de tydeligste kjennetegn ved den moderne byen, er tvert imot at den er ufleksibel og statisk, låst i faste bygningsstrukturer og infrastruktur under og på bakken. Dette står i kontrast til naturlige landskaper som gjennom årtusener har blitt formet for å ta imot skiftninger og det uforutsette. Strandengen tåler og næres av å bli oversvømt av både flo og nedbør, og myrene kan absorbere og fordrøye avrenningen fra omkringliggende fjellområder og landskap. I byene ser vi derimot stadig oftere avløpsnett som ikke klarer å ta unna ekstremnedbør, og gater og bygninger som oversvømmes av flomvann. Økt havnivå er det ingen som foreløpig kan håndtere.
(Kronikken fortsetter under illustrasjonen.)
I noen byer i verden tenkes det likevel annerledes, og det eksperimenteres med at byen og naturen inngår i nye symbioser, fremfor å separeres. På et tidspunkt kommer vi til å bli innhentet av havstigningen, den lar seg ikke enkelt bygge ute. Det er derfor helt nødvendig at littoralsonen får fornyet oppmerksomhet – som en økologisk faktor som kan gi byen den motstandskraft og fleksibilitet den trenger til å håndtere endringer av denne typen. Området ved Sørsjeteen hvor det nye museet er planlagt er et opplagt og ideelt område å bruke til å eksperimentere og utvikle en slik ny urban-littoral sone. Det er fordi området ligger i og ved sundet, og fordi den kompetansen som er knyttet til museet og universitetet har en forpliktelse til å være med å utvikle området på en økologisk-bærekraftig måte. Dette er ikke et valg vi har, men en forutsetning og ansvar vi må ta, for at våre kystbyer skal kunne overleve.
Selv om det finnes mye kunnskap og kompetanse om den littorale økologien, er det ingen ferdige løsninger for hvordan dette skal utvikles og virke i vår by. De er heller ingen selvfølge at det tas hensyn til når nye planer lages. Når Tromsø kommune nå fremmer forslag til ny sentrumsplan, er f.eks. hele sjøfronten foreslått som et utbyggingsområde for høy og tung bebyggelse. I planbeskrivelsen for den nye planen er det ingen refleksjon over hva området har vært eller hvilken økologi det har, men heller utsagn om at ’omdanningsområdet i sjøfronten legger til rette for ny kapasitet.’
Vi bør derfor alle engasjere oss i denne prosessen, med refleksjon og med ideer om hva Tromsøs sjøfront kan bli i et by-økologisk perspektiv. Tromsø sjøfrontlaboratorium inviterer til idédugnad om sjøfronten – både spesielt for området ved Sørsjetéen, og også generelt for hele byen. Vi inviterer alle til å delta via vår faste blogg; tromsosjofrontlab.blogspot.com – eller ved å sende oss forslag til; firmapost@70n.no. Det er ingen begrensninger, men det må handle om byen og sjøfronten – og dens betydning i Tromsøs fremtid.
/Magdalena Haggärde
70°N arkitektur + Berit Steenstrup
På vegne av Tromsø sjøfrontlaboratorium
Tidligere publiserte kronikker i serien er:
- Kronikk #3: Eiendomsrett eller allemannsrett? (Løkken) - i Nordlys 27. mars, på nordnorskdebatt.no 24. mars 2020.
- Kronikk #2: Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum (Løkken) - i Nordlys 14. mars, på nordnorskdebatt.no 2. mars 2020.
- Kronikk #1: Hvordan kan vi snu byen mot vannet ved hjelp av kunst? (Romuld / Ramberg) - i Nordlys 31. januar, på nordnorskdebatt.no 29. januar 2020.
