Kronikken Eiendomsrett eller allemannsrett? på trykk i Nordlys 27. mars 2020 - side 32-33 i e-avisen.
Kronikk #3 fra TSL, av Gisle Løkken, ligger nå ute:
Eiendomsrett eller allemannsrett?
I den forrige kronikken i Tromsø sjøfrontlaboratoriums serie; Åpne sinn, åpne landskap, åpne samfunn – kampen om byen og Norges arktiske universitetsmuseum (nordnorskdebatt.no, 2. mars / Nordlys, 14. mars), diskuterte vi planprosesser og hvorfor det er viktig med åpenhet og demokrati i saker som angår vår felles fremtid, i så stor grad som det nye Norges arktiske universitetsmuseet gjør. I denne kronikken skal vi derfor se på eierskap og grunnrettigheter, som er noe av det som har størst kraft i plan- og byggesaker, og som naturligvis lett kan komme i motsetning til vår alles rett til å bruke byen og landskapet.
Moderne vestlige byer – som Tromsø, har vært gjennom en lang periode med av-industrialisering. Dette har frigjort store arealer og sentrumsområder som tidligere ble brukt til varehåndtering og handel, skipsverft, og annen sjørettet næring- og industriaktivitet. Drivkraften for disse store omveltningene, er i stor grad global økonomi, og endringer i vareproduksjon og -handel, men også samtidig den voldsomme verdiakkumulering som gjerne ligger i disse områdene.
De seneste 40 års byutvikling har nesten utelukkende vært drevet frem av private interesser, og samtidig har det foregått en nedbygging av den politisk visjonsstyrte byutviklingen. Det er ikke automatisk et problem, men det blir et uoverstigelig dilemma når allemannsbyen, og den kollektive og tilgjengelige byen, lukkes og privatiseres – og i stor grad omdannes til et verktøy for noens profitt. Den private eiendomsretten står sterkt i Norge, og er beskyttet i grunnloven. Like fullt er eiendomsretten en konstruksjon det bør stilles spørsmål ved – all den tid eiendomsrett og kapitalinteresser i seg selv gir makt til å bestemme utviklingen i byer og felles landskaper som burde tilhøre alle.
1700-tallets og opplysningstidens store tenker, Jean-Jacques Rousseau, var for eksempel sterkt kritisk til privat eierskap til noe så grunnleggende som jorden overhodet – og mener at vi alle holdes for narr; [d]en første som hegnet inn et område, og som sørget for å si, dette tilhører meg, og fant ut at folk var tilstrekkelig enfoldige til å tro ham, var den sanne grunnlegger av et samfunn basert på privat eiendomsrett. (...) Ta dere i akt for denne bedrager! Dere er fortapte, hvis dere glemmer, at avlingen tilhører alle, og at jorden ikke tilhører noen.
Havnebyers sjøfronter og kaier, er en del av det man i Danmark omtaler som herlighetslandskaper, og er havnebyenes største aktivum. Men det er også her den største kapitaliseringen har foregått, og det er derfor her det etter kapitalens logikk bør privatiseres og bygges mye. Den kjente by-sosiologen Henri Lefebvre beskriver motsetningene som er mellom å ha rettigheter til byen gjennom eierskap, og retten som ligger i å bebo og bruke byen. Dette er motsetninger som ikke er forenelige, dersom de ikke reguleres av lover som overstyrer eierskap, og prioriterer allemannsretten. Problemstillingen er kanskje ikke så synlig for de fleste av oss, som tilhører et betalingsverdig borgerskap, men kjennes på kroppen hos de eiendom- og kapitalløse. I motsetning til gata, som grunnleggende sett er et allment og demokratisk rom, er plasser og steder som bygges inn i kjøpesentre og private prosjekter, underlagt andre bestemmelser, der eiere kan begrense adgang etter egne forestillinger og idealer. Dette er da også realiteter, som i store byer andre steder i verden, har utløst omfattende; Right to the City Movements / retten til byen-bevegelser, og Occupy-bevegelser som; We are the 99% (i USA er dette en reaksjon på at 1% av befolkningen har det meste av makt og eierskap i samfunnet).
(Kronikken fortsetter under illustrasjonen.)
Når Norges arktiske universitetsmuseum skal etableres, skjer det på ei tomt (Mack Øst AS) som er privat eid av Mack Ølbryggeri AS sammen med det Oslo-baserte investering- og eiendomsselskapet Eiendomsspar AS. Eiendomsspar har ifølge sine hjemmesider, som strategi; å investere når markedet er billig og å selge eller leie ut langsiktig når markedet nærmer seg toppen. I tillegg beskriver de eiendommens beliggenhet som den aller fremste nøkkelfaktoren for suksess – med den åpenbare begrunnelse at; god beliggenhet alltid har høyere verdi enn dårlig beliggenhet. Eiendomsspar har siden de kjøpte det meste av Mack-eiendommen, ønsket å bygge hotell på Sørsjetéen – utenfor der det nye museet skal etableres. Hovedbegrunnelsen er at hotellet vil være en forutsetning for å kunne etablere et fremtidig konserthus i selve Mack-kvartalet. Dette argumentet er så godt fremført, at Universitetet i Tromsø, i sin høringsuttalelse 28.08.2019, følger opp med en klar støtteerklæring; [e]n helt avgjørende forutsetning for å lykkes med dette fantastiske kulturløftet for Tromsø og Nord-Norge, er at det blir etablert et hotell på sjøsiden.
At Eiendomsspar har klart å overbevise universitetet om en slik absolutt kobling mellom kultur og kapital, er en bragd, men like fullt urovekkende. Heldigvis er Eiendomsspar ærlige i sine hensikter om hvorfor de er tilstede i Tromsø. Et investeringsselskap av denne typen, har utelukkende som forpliktelse å levere overskudd til sine aksjonærer, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor Universitetet – som i alle henseende har et samfunnsansvar og er offentlig finansiert, løper selskapets ærend i saken. Tromsø kommune har satt krav til utredning av flere alternativer, men har likefullt overlatt initiativet til tomtas eier. Når det funksjonelle skiftet i byens havneområder er så totalt som det har blitt, er det av stor allmenn interesse hvordan havna utvikles videre, og på hvilke premisser det skjer. Dersom det arktiske museet skal kunne ta ansvar for å formidle dette Nordnorske landskapet og historien – må det kunne utfolde seg i hele landskapssnittet. Planen for området burde derfor i mye større grad enn i dag, invitere til en diskusjon om kommersielle hotellinvestorer skal kunne sette så sterke premisser for en av vår tids viktigste kulturbærere. Tromsø sjøfrontlaboratorium løfter denne debatten – på vegne av museet og hele sentrum, byens befolkning og den økologien som ligger i området. Til dette bruker vi både plan- og bygningslovens sterke oppfordringer om debatt og deltakelse, og kunstens frie rolle og tilnærming – til å drøfte hvordan Tromsøs herlighetslandskaper primært skal være et aktivum for samfunnet og allmennheten. Mer om det i neste kronikk.
Kronikken er skrevet før nedstengningen av turistnæringen på grunn av korona-pandemien, og refererer til planene slik de var før dette.
/Gisle Løkken
70°N arkitektur + Berit Steenstrup
